Svalbard – eiendommen Søre Fagerfjord
Dagens aksjonærer i AS Kulspids, eierselskapet til eiendommen Søre Fagerfjord på Svalbard, er i prosess for salg av selskapet, og ønsker med dette å avklare enkelte forhold knyttet til statens involvering i salget av selskapet/eiendommen. Dersom det skulle være behov for ytterligere informasjon knyttet til dette, eller andre spørsmål i sakens anledning, vil kontaktperson være: Advokat Per Kyllingstad Mail: pk@acmholding.no Mobil: +47 920 90 467 Sammenfatning: Staten v/regjeringsadvokaten har gang på gang og over lengre tid presentert et feilaktig bilde av så vel de faktiske forhold som den rettslige situasjon knyttet til salg av eiendommen eller aksjene i selskapet. Den eneste hensikt fra statens side har vært å posisjonere seg selv for kjøp av eiendommen til en billig penge. Staten har ønsket å kjøpe, og har gjentatte ganger fått anledning til å kjøpe aksjene i selskapet til en realistisk pris som reflekterer markedet og selgernes forventninger. Dette har staten ikke ønsket. I stedet har regjeringsadvokaten iverksatt en serie med rettsstridige handlinger i et forsøk på å undergrave verdien. Statens representanter har endog vært tydelige på at de har mandat til å kjøpe, og med rammer som kan utvides. Til tross for dette har regjeringsadvokaten som forhandlingsleder ikke vært villig til å tilkjennegi noe beløp utover det rent symbolske eller ta del i reelle forhandlinger. Dersom staten ikke ønsker å kjøpe selskapet/eiendommen på et nivå som er akseptabelt for selgerne er dette helt greit for eierne. Det er imidlertid helt uakseptabelt at regjeringsadvokaten gjennom prosesser som ikke er rettslig fundert forsøker å posisjonere staten for et kjøp til en – for selger – helt uakseptabel pris. Staten har således overhodet ingen grunn til å beklage seg når selskapet/eiendommen går over på andre hender. Kort om bakgrunnen – salg av selskapet: Aksjonærene i AS Kulspids er i prosess for å selge aksjene i selskapet til sentrale og toneangivende globale miljøvernorganisasjoner og stiftelser. Samtidig med dette opprettes det en stiftelse og et fond, og om lag halvparten av salgssummen for aksjene i selskapet vil gå inn i dette fondet. Stiftelsens oppgaver vil omfatte slik som å: • støtte selskapets visjon om filantropisk eierkollektiv som skal bidra til langsiktig beskyttelse av det biologiske mangfoldet og de levende økosystemene på Svalbard og det omkringliggende Arktis/høye nord – samt bidra til å redusere fremtidig risiko og ødeleggende påvirkning på de sårbare økosystemene i hav og på land. • bistå selskapet med å samle og mobilisere et 7-generasjons klimadiplomati på tvers av nasjonaliteter og sektorer, og søke å støtte Svalbards «urbefolkning» – dets dyreliv – og beskytte den mot kortsiktig utnyttelse på vegne av fremtidige generasjoner av mennesker og andre levende arter. • bistå selskapet i dets fremtidige engasjement for å fremme klimadiplomati, bidra til redusert polarisering, regional spenning og geopolitiske konflikter, forent for en langsiktig visjon om regional fred og stabilitet. • bistå selskapet med å utføre langsiktig depot for sine nåværende og fremtidige eiendeler, gjennom en regenerativ finansieringsstruktur som støtter formålet, og relevante aktiviteter for å levere optimalt på dette. • finansiell støtte til skalering av løsninger som løser eller forhindrer aktuelle miljøutfordringer, initiativer for å støtte kartlegging og beskyttelse av biologisk mangfold i arktiske økosystemer. Salget representerer følgelig ingen trussel mot nasjonale sikkerhetsmessige interesser – om det skulle være av betydning, se nedenfor – men ivaretar og forsterker statens vern av eiendommen som nasjonalpark. Nærmere om saken: Staten v/Regjeringsadvokaten har gang på gang og over lengre tid presentert et feilaktig bilde av så vel de faktiske omstendigheter som den rettslige situasjon knyttet til salget av eiendommen eller aksjene i selskapet. Den eneste hensikt fra statens side har vært å posisjonere seg selv for kjøp av eiendommen til en billig penge. Selgerne er lei av å bli trakassert av staten. Staten har gjentatte ganger fått anledning til å kjøpe aksjene i selskapet til en realistisk pris som reflekterer markedet og selgernes forventninger. Dette har staten ikke ønsket. I stedet har regjeringsadvokaten iverksatt en serie med rettsstridige handlinger i et forsøk på å undergrave verdien. Dette vil bli nærmere beskrevet nedenfor, men gjelder: • Vedtaket truffet ved kgl. res. av 25 juni 2024; dette er et åpenbart brudd på så vel Svalbardtraktaten som Svalbardloven • En påstått heftelse i eiendommen; statens posisjon har ingen faktisk eller rettslig forankring • Eiernes ønske om å dele opp eiendommen; Justisdepartementets avslag og begrunnelse har heller ingen faktisk eller rettslig forankring • Det er foretatt vesentlige inngrep i bruks- og eiendomsretten i strid med Svalbardtraktaten og Svalbardloven Dersom staten ikke ønsker å kjøpe selskapet/eiendommen på et nivå som er akseptabelt for selgerne er dette helt greit for eierne. Dette er også meddelt statens representanter. Staten v/regjeringsadvokaten har ikke engang vært villig til å komme opp med en reell pris, men kun tilbudt kjøp på symbolske nivåer. Dette til tross for et uttalt mandat, og et mandat som iht regjeringsadvokaten kan utvides. Det er følgelig ikke mulig å ha noen form for reelle forhandlinger med dette som utgangspunkt. Staten har således overhodet ingen grunn til å beklage seg når selskapet/eiendommen går over på andre hender. Noen punkter: • Den geopolitiske situasjon er fullstendig endret/snudd på hodet • Unik eiendom, eneste private eiendom og den siste mulighet på Svalbard/High Arctic • Alle ressurser i Arktis øker i verdi, den geopolitiske verdi er ekstrem, eiendommen har aldri hatt større verdi enn i dag • Flere kjøpere på USD 250-300 mill, gjennomført DD etc, staten har gjentatte ganger urettmessig «intervenert»/forpurret salg
1. Vedtaket truffet ved kgl. res. av 25 juni 2024
Den 25 juni 2024 traff regjeringen i statsråd et vedtak med hjemmel i lov om nasjonal sikkerhet av 24 juni 2018 (sikkerhetsloven) § 2-5, 1. ledd. Vedtaket skulle regulere enkelte forhold knyttet til salg av eiendommen Søre Fagerfjord eller aksjene i AS Kulspids. Følgende kan konstateres: i) Vedtaket representerer et brudd på så vel Svalbardtraktaten som Svalbardloven. Likebehandlingsprinsippet i traktaten er absolutt og gir alle stater, borgere og selskaper i disse like rettigheter, ref bla traktatens art 2, 3 og 7 (om art 7, se nedenfor). Det fremgår likeledes av Svalbardlovens § 23 at «over grunn som er tilkjent privat eier efter Svalbardtraktaten kan statsborgere i de land, som er med på traktaten, erhverve så vel eiendomsrett som bruksrett uten tillatelse. Det samme gjelder lovlig stiftet selskap, som har sitt styre i disse stater». Eiendommen Søre Fagerfjord er en traktateiendom. Bestemmelsen er absolutt: «..kan erhverve…uten tillatelse». Det kan således ikke introduseres denne type vilkår eller treffes et slikt vedtak i strid med Svalbardloven. Vedtaket fremstår ikke som noen presisering av lovens bestemmelse, men står i direkte motstrid med denne. Det samme gjelder det som åpenbart er et brudd på likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten, og Svalbardloven er utvilsomt også en «ratifisering» eller videreføring av dette prinsippet. ii) Sikkerhetsloven kan ikke komme til anvendelse på salg av en traktat-eiendom eller aksjene i et selskap som eier slik eiendom ved salg til et annet traktatland. Igjen så er dette et brudd på traktatens bestemmelser om likebehandling og like rettigheter, se traktatens art 7, 1 avsnitt hvor det fremgår at: «With regard to methods of acquisition, enjoyment and exercise of the right of owner ship of property, including mineral rights, in the territories specified in Article 1, Norway undertakes to grant to all nationals of the High Contracting Parties treatment based on complete equality and in confirmity with the stipulations of the present Treaty». iii) Endelig er vedtaket truffet med hjemmel i sikkerhetslovens § 2-5, følgelig må vedtaket forstås og leses med utgangspunkt i – og med den begrensning som ligger i – hjemmelen for vedtaket. Det betyr igjen som utgangspunkt at “forbudet” om forhandlinger eller salg uten samtykke fra staten må anses å rette seg mot salg til aktører hvor det kan oppstå en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet. Først da er man innenfor det området og de vilkår som må foreligge før hjemmelen for vedtaket/sikkerhetsloven § 2-5 kommer til anvendelse. En annen forståelse vil innebære at man i så fall er utenfor hjemmelen i § 2-5 og de vilkår som må foreligge før den kan komme til anvendelse. Det er ikke adgang til å treffe vedtak etter sikkerhetsloven §2-5 som griper inn i privates eierrettigheter i større grad enn det som følger av bestemmelsens anvendelsesområde. Regjeringsadvokaten forholder seg ikke til verken Svalbardtraktaten eller Svalbardloven. Vedtaket representerer et grovt brudd på sentrale bestemmelser. Selgerne har også innhentet juridisk vurdering fra et av Norges ledende advokatfirma som støtter dette. I tillegg er det å merke seg at landets fremste juridiske eksperter som har uttalt seg om dette samstemt har fremholdt at vedtaket innebærer et brudd på Svalbardtraktaten. Det er – ikke overraskende – ingen som har uttrykt noen støtte for regjeringsadvokatens posisjon.
2. En påstått heftelse på eiendommen – pantobligasjonen av 1932
Staten hevder at det foreligger en evigvarende heftelse på eiendommen som skal hindre salg av denne. Dette er ikke korrekt. Kort om bakgrunnen: Det ble i 1919 inngått en låneavtale mellom staten og AS Kulspids hvorved staten påtok seg å yde til selskapet et rente- og avdragsfritt lån stort NOK 30.000,-. Bakgrunnen for dette var å bidra med delfinansiering til utrustning av en ekspedisjon, med sikte på å foreta prøveboringer på selskapets mulige asbestområder på eiendommen «Søre Fagerfjord». Det ble i den anledning avtalt sedvanlige betingelser for lånet. Det ble først en god del år senere etablert tinglysning av faste eiendommers rettsforhold på Svalbard, og pantobligasjonen ble derfor først tinglyst i 1932. Denne gjenspeiler kontraktens lånebetingelser. Det ble således tinglyst et 1. prioritets pant på eiendommen med bestemmelser om informasjon om selskapets økonomiske stilling, om tilbakebetaling, og med bestemmelsen om at forhandlinger om salg eller annen disposisjonsrett over «feltene» ikke måtte innledes uten etter departementets samtykke, mao: i) Dette var et ordinært lån med helt ordinær kreditorsikring og betingelser i låneforhold. ii) Lånet ble sikret ved pant i «eiendommen» og ved en bestemmelse om disposisjonsrett over «felterne» (asbestfeltene). Lånet er for lengst preskribert (bortfalt) etter norsk lov, og Kartverket slettet på selskapets oppfordring helt korrekt heftelsen i 2007, etter normal saksbehandling og egen vurdering fra Kartverkets side. Dette var helt åpenbart korrekt, den gang som nå. Eierne informerte endog den gang staten om slettelsen. Det var først i 2019, da eierne tok kontakt med staten ved regjeringsadvokaten for å tilby staten en første mulighet til å kjøpe aksjene i selskapet, at regjeringsadvokaten som takk for henvendelsen fikk Statens Kartverk til feilaktig å re-introdusere deler av lånebetingelsene, med den temmelig oppsiktsvekkende og helt feilaktige begrunnelse at disse skulle være evigvarende. Dette har overhodet ingen faktisk eller rettslig forankring Låneavtalen og pantobligasjonen gir ingen anvisning på at lånebetingelsen om disposisjonsrett over feltene skal være av varig karakter eller overleve lånet. Den er knyttet til lånet og er opplistet sammen med de øvrige lånebetingelser. Når låneforholdet bortfaller, som her, så skal også alle heftelser knyttet til dette slettes. Dette er sikker juss og helt åpenbart, også for legfolk Regjeringsadvokaten har forsøkt å gi inntrykk av at det materielle innhold skal være prøvet av lagmannsretten (i klageinstans), dette er positivt ikke korrekt! Det ble der uttrykkelig presisert at det kun ble tatt stilling til om Statens Kartverk måtte gjeninnsette heftelsen på regjeringsadvokatens begjæring. Statens posisjon har ingen faktisk eller rettslig forankring. Den såkalte heftelsen er en nullitet og skulle vært slettet slik som ved alle andre låneforhold. Dagens eiere har ikke brukt tid eller ressurser på en rettslig prosess om dette. Det får i så fall være opp til de nye eierne.
3. Heftelseserklæringen av 1932
For ytterligere å belyse regjeringsadvokatens urettmessige håndtering, kommer at det samme dag som inngåelsen av pantobligasjonen for lånet, den 9 februar 1932, ble inngått en erklæring – heftelseserklæringen. Denne omfattet, i motsetning til pantobligasjonen, en rekke bestemmelser og rettigheter tydelig beskrevet å være av varig karakter («A/S Kulpids vedtar for sig og rettsefterfølgere…») som ble å tinglyse på eiendommen til fordel for staten («…til fordel for den norske Stat over selskapets eiendomsområder på Svalbard»). Tydeligere kan det ikke skrives. Dette omfattet forhold som avståelse av grunn til post- toll- eller politistasjoner, til fremtidig utvidelse av telegrafverkets radiostasjon, til veier, master og stolper for elektriske ledninger, bruk av selskapets kaier og fortøyningsinnretninger, selskapets forpliktelse til å yde husvær og kost til statens funksjonærer, befordring av post mm. Heftelsene ble tinglyst på eiendommen som evigvarende heftelser. Det ble mao den 9 februar 1932 inngått to uavhengige erklæringer, den ene gjaldt pantobligasjonen med lånebetingelser knyttet til lånet, den andre gjaldt heftelser av varig karakter som skulle hvile på eiendommen. Dersom det skulle ha vært statens intensjon å hefte en evigvarende forpliktelse knyttet til asbestfeltene både skulle og ville denne selvsagt vært beskrevet og inntatt i den egne heftelseserklæringen. Det er oppsiktsvekkende at regjeringsadvokaten forsøker å gi inntrykk av noe annet. Et lån med normale lånebetingelser som ikke er evigvarende (bortfall av lån og betingelser simultant) er en ting – en frittstående heftelse som etter sin tekst er evigvarende noe annet. Selskapet har ikke tatt seg bryet med å forfølge dette videre med rettslige prosesser, som både tar tid og er kostbart. Det får være opp til nye eiere. Men, det belyser at det tilsynelatende ikke er noen grenser for hva staten v/regjeringsadvokaten kan tillate seg.
4. Delingen av eiendommen
Selskapet ønsket for en god tid tilbake å dele eiendommen i seks deler. Dette ble til slutt avslått av Justisdepartementet med den begrunnelse at det hensyntatt den såkalte heftelsen ikke var tilstrekkelig klargjort om selskapet oppfylte et vilkår om å ha grunnbokshjemmel som eier. Dette fremstår også for legfolk som det reneste sludder, og har ingen rettslig forankring overhodet. Hvorfor skulle regjeringen treffe et vedtak med hjemmel i sikkerhetsloven om salg mm av selskapet (og eiendommen) dersom selskapet ikke en gang skulle ha hjemmel som eier? Hvordan kan staten konkret fremsette tilbud om kjøp av selskapet dersom selskapet ikke skulle ha hjemmel til eiendommen? Dertil er fradeling av eiendommer i utgangspunktet helt kurant. Dersom det foreligger heftelser på eiendommen som sådan følger dette de utskilte eiendommer. Selskapet har heller ikke tatt seg bryet med å forfølge dette videre med rettslige prosesser, som både tar tid og er kostbart. Det får være opp til nye eiere.
5. Vesentlige inngrep i bruks- og eiendomsretten i strid med Svalbardtraktaten og Svalbardloven
Likebehandlingsprinsippet, ref ovenfor, står helt sentralt i Svalbardtraktaten, det legitimerer også den norske stats posisjon på Svalbard. Det samme prinsippet er nedfelt i Svalbardloven. Staten ser helt bort fra dette. Norge utøver en utstrakt virksomhet på Svalbard, som omfatter bosetting, turisme, gruvedrift (kull), forskning, satelittstasjoner etc. Mao all den aktivitet de selv måtte ønske seg, og tilsynelatende uten noen begrensning overhodet, og som staten endog «deler ut» til andre stater. Det samme gjelder russerne for deres eiendommer, som den norske stat i liten grad legger seg bort i. Det er åpenbart at staten ikke kan båndlegge Søre Fagerfjord som for eksempel nasjonalpark med den konsekvens at AS Kulspids som den eneste eier på Svalbard etter statens syn da ikke kan utøve noen form for virksomhet overhodet. Dette er i så fall nok et klart brudd på Svalbardtraktaten og Svalbardloven, og nye eiere vil utvilsomt prøve dette rettslig for en internasjonal domstol om det skulle være nødvendig.
6. Noen avsluttende bemerkninger
Selger har forståelse for at staten ikke skulle ønske å kjøpe selskapet/eiendommen. Det står de fritt til, akkurat som selgerne står fritt til ikke å selge til staten. Selger har imidlertid ingen forståelse for at staten v/regjeringsadvokaten gjennom rekken av prosesser uten rettslig forankring forsøker å posisjonere seg for et kjøp til en – for selger – helt uakseptabel pris. Det er sånn sett et tankekors at staten for noen år tilbake kjøpte Meråker Brug for om lag NOK 3 milliarder (inkl innløsning av de siste aksjonærene), en myrlendt eiendom med veldig liten merverdi, og i hvert fall uten noen form for geopolitisk betydning. Som redegjort for ovenfor har staten ved en rekke anledninger fått muligheten til å kjøpe selskapet, de har ikke ønsket å benytte seg av denne, og kan da ikke i ettertid beklage seg over at selskapet gikk over på andre eiere. Det vedlegges for ordens skyld noen tidligere redegjørelser fra selgers side, som i noe mer detalj beskriver forholdene omtalt ovenfor samt noe annen relevant dokumentasjon: 1. Brev til Regjeringsadvokaten av 21 mai 2024 2. Brev til Regjeringsadvokaten av 26 juni 2024 3. Den kgl. res. av 25 juni 2024 4. Låneavtalen av 1919 5. Pantobligasjonen av 1932 6. Heftelseserklæringen av 1932 Advokat Per Kyllingstad Tlf: + 47 920 904 67 Fornebuveien 42, 1366 Lysaker E-post: pk@acmholding.no Foretaksnr. 925 039 357 Postadresse: Lilløyveien 2B, 1366 Lysaker Regjeringsadvokaten Att.: Fredrik Sejersted Postboks 8005 Dep 0030 Oslo Deres ref: 2024 – 0399 Bærum, 21. mai 2024 EIENDOMMEN SØRE FAGERFJORD Jeg viser til Deres brev av 15 mai 2024. Regjeringsadvokatens anførsler er på helt sentrale punkter feilaktige såvel mht til de faktiske forhold som de rettslige betraktninger. Jeg skal i det følgende redegjøre for: i) Pantobligasjonen av 1932 ii) Heftelseserklæringen av 1932 iii) Salg av aksjer i AS Kulspids, og iv) Noen avsluttende bemerkninger Pantobligasjonen av 1932 Det ble i 1919 inngått en låneavtale mellom staten og AS Kulspids hvorved staten påtok seg å yde til selskapet et rente-og avdragsfritt lån stort NOK 30.000,-. Bakgrunnen for dette var å bidra med delfinansiering til utrustning av en ekspedisjon, med sikte på å foreta prøveboringer på selskapets mulige asbestområder på eiendommen «Søre Fagerfjord» for å avdekke eventuelle forekomster av asbest, som på den tiden var regnet for å være en naturressurs. Det ble i den anledning avtalt sedvanlige betingelser for lånet, som 1. prioritets pant i eiendommen (når «ordnede retsforhold indtræder», som det den gang ble uttrykt), om tilbakebetaling av lånet, informasjon om selskapets økonomiske stilling, og at salg eller annen disposisjonsrett over «felterne» ikke måtte innledes uten etter departementets samtykke. Det ble først en god del år senere etablert tinglysning av faste eiendommers rettsforhold på Svalbard, og pantobligasjonen ble derfor først tinglyst i 1932. Denne gjenspeiler kontraktens lånebetingelser. Det ble således tinglyst et 1. prioritets pant på eiendommen med bestemmelser om informasjon om selskapets økonomiske stilling, om tilbakebetaling, og med bestemmelsen om at forhandlinger om salg eller annen disposisjonsrett over «feltene» ikke måtte innledes uten etter departementets samtykke. Følgende kan konstateres: 1. Det ble ydet et ordinært lån og knyttet betingelser til dette. 2. Lånet ble sikret ved pant i «eiendommen», se kontrakten og pantobligasjonen, mens det ble inntatt en spesifikk bestemmelse om disposisjonsrett over «felterne». Det er ikke korrekt når regjeringsadvokaten forsøker å legge inn en fortolkning dithen at feltene skal bety eiendommen som sådan. Det er intet holdepunkt for en slik forståelse, tvert imot. Hele poenget var den gang å beskytte statens interesser i asbestfeltene, og det skilles tydelig mellom pantet i «eiendommen» og disposisjonsretten over «feltene». (Prøveboringene var forøvrig negative, med helt marginale funn, og sånn sett eksisterer det i realiteten ikke “felter” overhodet). Lånet er forlengst preskribert (bortfalt), og selve pengeheftelsen er heller ikke forsøkt re-introdusert av staten, se nedenfor. Det var på denne bakgrunn tinglysningsmyndighetene i 2007, etter vår oppfatning helt korrekt, slettet hele pantobligasjonen. Når lånet er bortfalt skal også sikkerhetene slettes. Dette er opplagt også for ikke-jurister, og gjelder for alle låneforhold. Det var først i 2019, da eierne tok kontakt med staten ved regjeringsadvokaten for å tilby staten en første mulighet til å kjøpe aksjene i selskapet, at staten som takk for henvendelsen fikk Statens Kartverk til, etter vår oppfatning feilaktig, å re-introdusere deler av lånebetingelsene. Vedtaket om re-introduseringen ble påklaget i to omganger, men ble opprettholdt. Regjeringsadvokaten forsøker nå å skape et inntrykk av at det materielle innhold i heftelsen skal ha vært gjenstand for en rettslig vurdering (omtalt som den «omfattende rettsprosessen»). Dette er ikke korrekt, noe regjeringsadvokaten er kjent med. Klageorgan i slike saker er i siste omgang lagmannsretten, og sistnevnte var helt krystallklar på at man ikke tok stilling til eller foretok noen vurdering av de underliggende forhold, men prøvet kun om Kartverket kunne re-introdusere deler av pantobligasjonens bestemmelser etter begjæring fra staten. Det fant Kartverket at de kunne gjøre. Saken hadde både blitt vidløftiggjort og fremstilt som et komplisert forhold fra statens side, hvilket den etter vår oppfatning ikke er, men Kartverket forholdt seg til det “tekniske” og gikk ikke inn på det materielle innhold i heftelsen. Den, etter vår oppfatning, feilaktige heftelsen har dog liten, om enn noen, betydning overhodet, og dagens eiere har ikke brukt tid eller ressurser på en rettslig prosess om dette. Det får i så fall være opp til de nye eierne. 3. Statens begrunnelse for å re-introdusere heftelsen ad feltene har vært at denne skal være evigvarende. Dette har ingen faktisk eller rettslig forankring. Så vel tekst som faktiske omstendigheter tilsier klart det motsatte. Hverken låneavtalen eller pantobligasjonen gir noen anvisning på at lånebetingelsen om disposisjonsrett over feltene skal være av varig karakter eller overleve lånet. Den er knyttet til lånet og er opplistet sammen med øvrige lånebetingelser, og som allerede påpekt, når låneforholdet bortfaller, som her, så skal også alle heftelser knyttet til dette slettes. Dette er både sikker juss og egentlig helt åpenbart. Heftelseserklæringen av 1932 I tillegg kommer at det samme dag som inngåelsen av pantobligasjonen for lånet, den 9 februar 1932, ble inngått ytterligere en erklæring – heftelseserklæringen. Denne omfattet, i motsetning til pantobligasjonen, en rekke bestemmelser og rettigheter tydelig beskrevet å være av varig karakter («A/S Kulpids vedtar for sig og rettsefterfølgere…») som ble å tinglyse på eiendommen til fordel for staten («…til fordel for den norske Stat over selskapets eiendomsområder på Svalbard»). Tydeligere kan det ikke skrives. Dette omfattet forhold som avståelse av grunn til post- toll- eller politistasjoner, til fremtidig utvidelse av telegrafverkets radiostasjon, til veier, master og stolper for elektriske ledninger, bruk av selskapets kaier og fortøyningsinnretninger, selskapets forpliktelse til å yde husvær og kost til statens funksjonærer, befordring av post mm. Heftelsene ble tinglyst på eiendommen som evigvarende heftelser, og som følgelig fortsatt er registrert i grunnboken og hefter på eiendommen. Det ble mao den 9 februar 1932 inngått to uavhengige erklæringer, den ene gjaldt pantobligasjonen med lånebetingelser knyttet til lånet, den andre gjaldt heftelser av varig karakter som skulle hvile på eiendommen. Dersom det skulle ha vært statens intensjon å hefte en evigvarende forpliktelse knyttet til asbestfeltene både skulle og ville denne selvsagt vært inntatt i den egne heftelseserklæringen – som nettopp var ment å være evigvarende fra begge parters side. Det er oppsiktsvekkende at staten forsøker å gi inntrykk av noe annet. Et lån med normale lånebetingelser som ikke er evigvarende (bortfall av lån og betingelser simultant) er en ting – en frittstående heftelse som etter sin tekst er evigvarende noe annet. Salg av aksjer i AS Kulspids Det er ikke tvilsomt at dagens eiere står fritt til å selge aksjene i selskapet – og til den eller de kjøpere de måtte ønske å selge til. Det har vært kjøpt og solgt aksjer i dette selskapet i over 100 år og det har funnet sted emisjoner og endring av eiere ved arvefall. Staten v/departementet har vært kjent med dette, og det foreligger endog i skriftlig form ved to anledninger i senere tid en erkjennelse av dette fra departementets side. Det vil stride mot grunnleggende juss, og ville være mildt sagt oppsiktsvekkende, dersom aksjonærer i et selskap ikke skulle kunne disponere over sine aksjer når disse ikke er beheftet (med innføring i aksjeeierboken). Det foreligger ingen forpliktelser eller bindinger for eierne, noe som er sentralt i selskapsretten. Aksjonærene er ikke parter i låneavtalen av 1919, følgelig ei heller i pantobligasjonen av 1932. Dersom det, mot formodning, skulle eksistere noen evigvarende heftelse utover den konkrete heftelseserklæringen av 1932, så retter disse seg i tilfelle mot selskapet som sådan, og ikke eierne, og selskapet vil da fortsette å være bundet uavhengig av eierstruktur. Det er ikke mulig å konstruere en binding på aksjene. Jeg nevner også at aksjonærene for lang tid tilbake har innhentet legal opinion fra ledende advokatfirma om dette, potensielle kjøpere har gjort det samme fra andre firmaer med den tyngste kompetanse på området, våre rådgivere/salgsteam i utlandet har gjort det samme ifbm compliance prosessen der, og det er unison enighet om dette fra de som har foretatt vurderingene. Noen avsluttende bemerkninger Vi har notert regjeringsadvokaten synspunkter ad områdets status som nasjonalpark, men dette virker mindre relevant for de aktuelle kjøpere. Disse er ikke opptatt av eventuelle begrensninger som måtte ligge i dette pr dags dato. Tvert imot, de aktuelle kjøpere synes å ha en svært langsiktig horisont hvor de politiske og strategiske aspekter er av sentral betydning, i tillegg til områdets kommersielle muligheter på lang sikt, herunder som følge av klimaendringer samt den økende interesse for Arktis i sin alminnelighet. Det ligger i sakens natur at alle aktuelle kjøpere vil være svært godt kjent med eiendommen og selskapets status, og det gjennomføres selvsagt DD prosesser på helt vanlig måte for denne type transaksjoner. Tatt i betraktning statens engasjement i sakens anledning og tilsidesettelse av det som oppfattes som korrekt faktum og sikker juss på flere områder, er det vel vanskelig å anføre at eiendommen ikke skal ha en betydelig geopolitisk og strategisk betydning. Når det er sagt så ligger det i sakens natur at også selgerne vil foretrekke en ikke-kontroversiell kjøper, og gjerne med et miljømessig engasjement. Det var også grunnen til at selgerne i sin tid ønsket å tilby denne muligheten til staten i første omgang samt at enkelte NATO land også har fått muligheten, uten at noe – dessverre – er konkludert. Aksjeselskapet skal selges. Med vennlig hilsen Advokat Per Kyllingstad Advokat Per Kyllingstad Tlf: + 47 920 904 67 Fornebuveien 42, 1366 Lysaker E-post: pk@acmholding.no Foretaksnr. 925 039 357 Postadresse: Lilløyveien 2B, 1366 Lysaker Regjeringsadvokaten Att.: Fredrik Sejersted Postboks 8005 Dep 0030 Oslo Deres ref: 2024 – 0399 Bærum, 26. juni 2024 EIENDOMMEN SØRE FAGERFJORD Jeg viser til Deres brev av 25 juni 2024 vedlagt vedtak ved kgl. res. av samme dato. Det er vår oppfatning at vedtaket representerer et brudd på så vel Svalbardtraktaten som Svalbardloven. Likebehandlingsprinsippet i traktaten er absolutt og gir alle stater, borgere og selskaper i disse like rettigheter, ref bla traktatens art 2, 3 og 7 (om art 7, se nedenfor). Det fremgår likeledes av Svalbardlovens § 23 at «over grunn som som er tilkjent privat eier efter Svalbardtraktaten kan statsborgere i de land, som er med på traktaten, erhverve så vel eiendomsrett som bruksrett uten tillatelse. Det samme gjelder lovlig stiftet selskap, som har sitt styre i disse stater». Eiendommen Søre Fagerfjord er en traktateiendom. Bestemmelsen er absolutt: «..kan erhverve…uten tillatelse». Det kan således ikke introduseres denne type vilkår eller treffes et slikt vedtak i strid med Svalbardloven. Vedtaket fremstår ikke som noen presisering av lovens bestemmelse, men står i direkte motstrid med denne. Det samme gjelder det som åpenbart er et brudd på likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten, og Svalbardloven er utvilsomt også en «ratifisering» eller videreføring av dette prinsippet. Det anføres likeledes fra denne side at sikkerhetsloven ikke kan komme til anvendelse på salg av en traktat-eiendom eller aksjene i et selskap som eier slik eiendom ved salg til et annet traktatland. Igjen så er dette et brudd på traktatens bestemmelser om likebehandlig og like rettigheter, se traktatens art 7, 1 avsnitt hvor det fremgår at: «With regard to methods of acquisition, enjoyment and exercise of the right of owner ship of property, including mineral rights, in the territories specified in Article 1, Norway undertakes to grant to all nationals of the High Contracting Parties treatment based on complete equality and in confirmity with the stipulations of the present Treaty». Det fremstår også som et paradoks at norske myndigheter ønsker å benytte sikkerhetsloven for å hindre et salg av aksjene i et selskap som kun eier en eiendom som har status som nasjonalpark og som gjennom miljø- og naturvern-regulering iht statens oppfatning ikke kan utnyttes til noe formål overhodet. Statens voldsomme engasjement fremstår således som helt uforståelig og tatt ut av alle proporsjoner. Det er i vedtaket lagt inn en trussel om ekspropriasjon. Dette vil i så fall innebære et brudd på så vel Svalbardloven som Svalbardtraktaten. Det fremgår av traktaten art.7, 2 avsnitt at «Expropriation may be resorted to only on grounds of public utility and on payment of proper compensation». Det samme fremgår av Svalbardlovens § 28, 1. avsnitt hvor det heter at: «Tvungen avståelse av eiendomsrett eller bruksrett over fast eiendom i andre tilfelle enn bergverksordningen hjemler, kan Kongen tillate: 1. når staten eller private vil bygge havn, kai, dokk, vei, transportinnretning, vannledning, kraftoverføring, telegraf eller telefon; 2. når staten ellers trenger grunn til offentlig eller videnskapelig bruk.» Utover dette er det således ikke noen adgang til ekspropriasjon. Selskapet avstod endog ved heftelseserklæring av 9 februar 1932 nettopp slik som grunn til post- toll- eller politistasjoner, til fremtidig utvidelse av telegrafverkets radiostasjon, til veier, master og stolper for elektriske ledninger, bruk av selskapets kaier og fortøyningsinnretninger, selskapets forpliktelse til å yde husvær og kost til statens funksjonærer, befordring av post mm. Heftelsene ble tinglyst på eiendommen. Aksjonærene i AS Kulspids har hatt en åpen tilnærming til norske myndigheter, og tilbød også staten i sin tid å kjøpe aksjene i selskapet. Dette ble avslått gjennom et tilbud om kjøp til det som fremstod som en symbolsk sum. Dette synes fortsatt å være statens ståsted. Sånn sett anser vi det neppe som formålstjenlig med noe ytterligere møte i sakens anledning, all den tid staten synes temmelig fastlåst. Dersom vi skulle ta feil mht dette, så la meg vite. Vi har dog merket oss at en eventuell kjøper fra nasjoner som Norge har et sikkerhetspolitisk samarbeide med, neppe vil utgjøre noen sikkerhetspolitisk risiko, og som presisert i mitt brev av 21 mai då, så ligger det i sakens natur at også selgerne vil foretrekke en slik ikke-kontroversiell kjøper, og gjerne med et miljømessig engasjement. Forhåpentligvis kan vi da finne en løsning på dette som ivaretar alle parters interesse. Med vennlig hilsen Advokat Per Kyllingstad
Recent Comments